Jeg er mot kvotering, det er så urettferdig. Derfor er jeg for kvotering. Fordi jeg vil ha jobben jeg er best kvalifisert til, uten at kjønn eller etnisitet skal tale til min disfavør.
I alle år har Gutteklubben Grei hatt et godt grep om maktposisjonene i Norge. De er kompetente, modige, kunnskapsrike, innovative, har økonomisk teft og et uslåelig nettverk av (mann)folk som er like dyktige og handlekraftige som dem selv. Ved å hente folk de kjenner godt til nøkkelposisjoner med makt, er de sikre på å få rett mann til rett jobb, den rette kompetansen inn på rett sted. En som tenker som dem. Resultatet er suksess – garantert.
”Don’t fix it if it ain’t broke” sies det. “Never change a winning combination”. Fornuftig. Eller? Hvordan kan man vite at man har den beste rekrutteringsformen når man aldri har forsøkt noe annet? Hvordan kan man være sikker på at man har all kompetanse man trenger innomhus når man bare rekrutterer folk som likner på hverandre i livserfaring og utdanning? Og hvem har dokumentert at ikke en annen faktisk har bedre eller mer relevant kompetanse? Hva med å hente inn andre perspektiver, andre erfaringer?
Det er rart med det, men i Gutteklubben Grei er de overbevist om at de vet best. Og det er udiskutabelt. Så når andre – som for eksempel politikere på venstresiden, kvinne- og minoritetsorganisasjoner eller alternativt tenkende næringslivsfolk hevder noe annet eller foreslår ”tiltak”, mobiliserer GG alle sine maktarrogante krefter for å latterliggjøre de som ikke har peiling på butikk. For det er det som kjent bare Gutteklubben Grei som har. De blir dødsens fornærmet og forulempet om noen stiller spørsmålstegn ved deres metoder, eller – måtte Gud forby – stiller krav.
Men er det virkelig sånn at potensial for talent og næringsvett ikke er jevnt fordelt blant mennesker? Er det en biologisk sammenheng mellom et menneskes potensial og om vedkommende er svart eller hvit, kvinne eller mann, muslim eller ateist, eller noe helt annet? Om det virkelig er slik er det kanskje på tide å børste støv av teoriene i den kontroversielle The Bell Curve og Hitlers raseteorier. Men heldigvis, de aller fleste er enige om at det er reinspikka rasisme og en totalt uakseptabel tilnærming til menneskeheten. Så, da er det vel likevel rimelig å tro at talentgenet er rimelig jevnt fordelt blant oss. Hvem som får mulighet til å utvikle sitt talent og servere fruktene av det er imidlertid en helt annen historie.
Den historien har Gutteklubben Grei god kontroll på. Mulighetene serveres først og aller fremst de man kjenner godt. Det er tryggest sånn. Man rekrutterer fra sine egne, slik kvoteres GG til posisjoner og makten er sikret til evig tid. Og vi andre lures til å tro at det faktisk er best sånn. Med kvotering, en stille kvotering, en kvotering som ikke nevnes og dermed går oss hus forbi og fremstår som normal.
Men når kvotering dukker opp som tema i debatten om inkludering og diskriminering, lar ikke protestene vente på seg. Kvotering er urettferdig, det gir fortrinn til dårlig kvalifiserte kvinner eller innvandrere, og hindrer dyktige norske menn i gjør karriere. Dessuten er det ingen fordel for de kvoterte kvinnene og innvandrerne, for de må bære stigmaet gjennom hele arbeidslivet. Du kan ikke forvente å bli respektert eller tatt på alvor om du er kvotert. Slik er det ingen som vil ha det, selvfølgelig. Men er det slik?
Det skjer nesten aldri at debatten skiller mellom radikal kvotering og moderat kvotering. Det første betyr at man skal kvotere inn den som er underrepresentert når hun eller han tilfredsstiller noen forhåndsdefinerte minimumskriterier uavhengig av om det finnes bedre kvalifiserte kandidater. Radikal kvotering er ikke lov i Norge, det er urettferdig og det er diskriminerende. Moderat kvotering derimot, handler ikke om å la en dårligere kvalifisert kandidat få forrang, men at ved ellers like kvalifikasjoner skal den som er underrepresentert foretrekkes. Moderat kvotering er lov i Norge. Er det urettferdig? Er det diskriminerende? Handler ikke det mye mer om rettferdighet? At man sørger for de facto like muligheter?
”De herskende tanker er de herskendes tanker” sies det om hvilke virkelighetsoppfatninger som er allment og ubevisst anerkjent av folk flest. Hegemoni er et annet ord for det samme. Gutteklubben Grei har hegemonisk makt, deres målestokk for rett og galt, smart og ikke smart slukes rått av Hvermannsen. Alternativer finnes vel ikke? Det vil i så fall være et avvik fra det normale, og hvem vil vel være unormal?
Vi som stenges ute av Gutteklubben Grei er ofte vi som er mest positivt innstilt til kvotering, fordi vi ser at den kan nøytralisere den kvotering som allerede finner sted i det stille. En pussig konsekvens er da også at kvinnedominerte arbeidsplasser ofte er mer tilbøyelige til å lete etter en god mannlig kandidat, vi ser jo at det er viktig med menn både i skole og barnehage. Så hvorfor er det ikke slik der menn er i overveldende flertall?
For å få slutt på kvoteringen av GG til maktposisjoner i dette landet, så må muligheten for at kjønn og etnisitet får spille en rolle fjernes. Gutteklubben Grei må få nye briller på, slik at de ikke forstyrres av et skjørt, et slør eller et svart ansikt. Først da kan vi konkurrere på like vilkår, først da kan den beste kandidaten vinne frem, først da er det bare relevante faktorer som får spille inn. Nemlig de evner, kompetanse og kvalifikasjoner jeg har og som er viktige for jobben jeg skal gjøre. Jeg vil ha jobben fordi jeg kan den, ikke fordi jeg er kvinne eller fordi jeg er hvit. Reell likebehandling og rekruttering av de beste kan vi bare oppnå om også Gutteklubben Grei går med på at de samme spillereglene skal gjelde for alle og slutter å kvotere sine egne.
Denne kommentaren ble første gang publisert i MiRA-magasinet nr. 1-2/2009
Den er senere publisert i redigert og kortere versjon i Dagbladet
